Jeg "oppdaget" dette albumet sent. Greit, jeg hadde hørt hitene som Only This Moment og What Else Is There, men det var ikke før jeg lånte iPoden til en kamerat på turen til Danmark forrige uke at øynene – eller rettere sagt ørene -  mine åpnet for dette albumet.

Som mange andre ble jeg kjent med Røyksopp gjennom hiten Poor Leno. På den tiden syns jeg den ikke var noe spesielt og ingen interesse utover det vanlige ble viet den. Men da Eple begynte jeg å fatte interesse. Fikk tak i Melody AM og forelsket meg fort i Sparks. Albumet overrasket med at det var allsidig og hver sang hadde sin egen signatur.

Med The Understanding har Røyksopp gått videre med denne kvaliteten. Det er mer laidback i forhold til forgjengeren, men allsidigheten ligger der enda. For min del sjarmerte Alpha Male meg mest, men 49 Percent overrasket meg med god oppbygging og herlig sang.

Leser du denne anmeldelsen har du trolig hørt mye av Røyksopp fra før. Liker du det du har hørt til nå er The Understanding absolutt et album å skaffe seg.

Lenker
Røyksopp (offisiell hjemmeside)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter et kort fravær er jeg tilbake med en filmomtale av thrilleren Flightplan. Jodie Foster spiller Kyla, enken som på flyet fra Tyskland til USA mister ungen som tilsynelatende aldri har eksistert. For ingen av de andre passasjerene har nemlig sett ungen.

Og dette er det i utgangspunktet enkle plottet for filmen. Filmen starter med å vise oss Kylas sorg over å ha mistet sin mann. Vi får også et psykologisk innblikk i hovedpersonen da hennes døde mann følger henne hjem fra begravelsesbyrået. Helt fram til de sitter på flyet og plottet er et faktum får vi inntrykket av at Kyla er veldig ensom og preget av sorg. En viss frykt for seg selv og det eneste ho har igjen i verden, sin datter, er også tydelig. Personene som skaper karakterene i filmen blir pent og pyntelig presentert, og når Kyla våkner opp uten sin datter føler du at filmen har et imponerende godt utgangspunkt.

Filmen har en historiefortelling som setter deg fast i stolen. Jodie gjør en utrolig bra rolle som panisk, men likevel intelligent mor. Ingenting ved filmen virker ulogisk. Flightplan er en av de spenningsfilmene jeg har sett som faktisk klarer å overbevise meg om at dette er mulig. Filmen er også dagsaktuell da den har klart å blande inn litt politikk. Det er en tankevekker at araberne om bord raskt blir mistenkte. Det er også en tankevekker hvor lett folkemasser lar seg manipulere.

Flightplan er en intelligent thriller som holder deg festet til stolen. Twistene i seg selv er ikke så bra gjennomførte, men historiens flyt og sammenhengende handling gjør den imponerende. Absolutt en film verdt en titt.

Lenker
Imdb

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha sett diverse trailere fra Venom så jeg for meg at den enten kom til å likne enten filmer som Skeleton Key eller Skrik. Ikke at noen av dem er spesielt bemerkelsesverdige, så håpte jeg at retningen ville gå mot Skeleton Key. Hvis jeg var virkelig heldig, kunne den kanskje gå mot Saw-kvalitet.

Filmen startet som skrekkfilmer som regel gjør. Den setter i stand plasser, hovedpersoner og plottet blir fort klart. Venom er kul på den måten at den fort gjør det klart hvem som er morderen. Ut fra dette har man et grunnlag hvor ondskapen virkelig kan utfolde seg. Dette gjør at vi kan kose oss med blodige scener i tilfelle grøssen ikke klarer å sette seg.

Etter å ha skjønt potensialet til skuespillerne i filmen skjønner jeg at filmen ikke kommer til å bli noen grøsser. Jonathan Jackson og Agnes Bruckner har ikke imponert meg før og de gjør det heller ikke her. Eneste snevet av bra skuespill ligger hos Rick Cramer, som spiller mannen som blir Venom. Litt sympati til ham, men filmen klarer å ødelegge det man har av historie der og.

Joda, filmen har noen kule scener. Til tider frydet jeg meg over oppfinnsomheten og det faktum at det sjelden var noen idiotiske handlinger. Selvfølgelig er det noen pene jenter som blir jaget og selvfølgelig gjør mye rart, men sånt er vel så standard etterhvert at det glir lett forbi. Uansett, noen scener gjorde filmen litt gøy å se iblant. Man sparer ikke på blodet, og det er jo også til tider positivt. Omgivelsene er for det meste stemningsfulle og i seg selv er de gode for filmen.

Fallet i filmen ligger i skuespillerne og, vel, historien selv. Venom-figuren i seg selv syns jeg er tøff, og skulle gjerne sett mere av ham, men selvfølgelig med en meget bedre regissør og enda bedre historie. Noen av drapene er bra gjennomført, men i de fleste mangler det lille ekstra, noe unikt.

Venom er en ok film, en film som lar deg slå i hjel en halvannen time uten for store smerter. Ikke mer, ikke mindre…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste årene har antallet filmer basert på spill økt. Det kan tenkes det er en naturlig del av teknologiens utvikling. Resultatene er uansett av varierende kvalitet som filmer generelt.

Final Fantasy har gjennomgått en filmatisering før, og for min del var det en skrekkelig opplevelse. Som mange andre ble jeg fan av FF-spillene gjennom Final Fantasy 7. Da jeg fikk det på Playstation var jeg frelst. Jeg rundet spillet gang på gang, og prøvde å finne alle mulige skjulte ting. Etter det har jeg prøvd mange av de andre spillene og hoppet selvfølgelig fort på filmen.

Den første filmen var en katastrofe. Derfor hadde jeg mine tvil da jeg hadde fått tak i FF7: Advent Children. Filmen starter der spillet slutter, og har en startscene som er nesten en hyllest til filmteknologien som er utviklet til nå. Her snakker vi om pure eyecandy. Ikke at du får så mye ut av det, men det er introduksjon som setter deg fast i setet fra første stund. Det er tydelig at man har jobbet mye med filmen for å få den vakker. Og jobben er gjennomført nydelig.

Men en film kan ikke leve bare på det visuelle, det mener nå jeg. Og det er her Advent Children klarer seg så utrolig mye bedre enn den første FF-filmen. Takk Gud for det. Filmen tar historien videre fra spillet på en ypperlig måte. Dette er i seg selv en vidunderlig følelse, for slutten i spillet ga meg ikke helt det jeg hadde forventet. Filmmakerne prøver også å få til en psykologisk side av filmen ved å vinkle de onde på en interessant. Her er det altså ikke pur ondskap og maktbegjør som ligger til grunne for deres handlinger.

Det eneste negative jeg kan finne med filmen er at du bør ha spilt spillet først. Dette er dumt hvis man bare har lyst til å se filmen. Kampsekvensene kunne også vært noe innskrenket, men de blir en naturlig del av filmen, så for min del er de gode. Om du i tillegg til å ha spilt spillet liker anime som Appleseed og Ghost in the Shell så er FFVII: Advent Children perfekt.

Lenker
Square-Enix.com (offisiell nettside)
Imdb.com

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg så Memento overrasket den meg totalt. Den viste meg en helt ny måte å presentere en film på. Jeg har sansen for eksperimentelle filmer som prøver på noe nytt. Men må innrømme at jeg som regel er mer skuffet enn imponert.

Guy Pearce spiller Leonard som har en litt spesiell skade. Etter en ulykke kan han ikke ta opp nye minner. Det fører til at han våkner opp gang på gang uten å huske hva han har gjort tidligere på dagen eller dagen før. Men han har kommet på et system. Innen rimelig tid lager han korte resyme på hva han har gjort, slik at han kan jobbe videre med sitt mål.

For selv om Leonard ikke har korttidshukommelse så husker han hva som skjedde før ulykken. Nemlig at konen ble drept. Og han er besatt av å finne konas morder. Dette er utgangspunktet for en inviklet historie med en uvanlig oppbygging. Tiden går nemlig ikke framover, som i en vanlig film. Scenene går bakover i tid. I scenens start ser du hintene og historien Leonard har skrevet til seg selv. I slutten av scenen som kommer etter ser du grunnen til at han skriver hintene og historien. Så rent kronologisk sett så har hele historien som vi får vite skjedd allerede fra første scene. Men likevel klarer Christopher Nolan å overraske deg gang på gang. Stikkordet er at ingenting er som det virker som.

Det som gjør filmen genial er historien og Pearces tolkning av en sinnsforvirret mann med et mål og en umåtelig intelligens. Personene Pearce møter i sin søken, eller rettere sagt har møtt, har alle sine historier, men de blir ikke så nøye beskrevet. Du får vite grunnen til personenes handlinger i korte trekk. Og det er egentlig bra nok.

Mer er det egentlig ikke med filmen. Scenene er små og begrenset. Du får vite det du trenger og ikke mer. Noe som nok er nødvendig med tanke på måten handlingsforløpet går seg. Men dette gjør at du får egentlig ikke mer ut av filmen. Du er underholdt, noe som i seg selv er utrolig bra, men når man har taklet filmens spesielle framgangsmåte så bra, så skulle jeg ønsket litt mer ut av den.

Alt i alt er Memento en av de desidert beste filmene jeg har sett. Den var så bra at den inspirerte en stil jeg skrev i norsk. Historien hang ikke på grep i forhold til oppgaven, men læreren var så imponert over skrivinga at jeg fikk en femmer=)

Lenker
Imdb.com

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er det på tide med en vurdering av Sinfest som er desidert min favoritt blant nett-tegneseriene der ute. Tatsuya Ishida har skapt et lite univers hvor hovedpersonen bedriver tiden sammen med Monique, en babe som deler hovedpersonens poetiske sans. Hans beste venn er en gris som er alkoholiker og rusmisbruker. Han har også en slags venn eller lærling i en liten nerd som prøver å lære hvordan det er å være en hallik. Hovedpersonen vår er da selvfølgelig storehalliken selv. Eller det er det han tror.

Ellers har du en rekke par som oppfyller hverandre. Du har selvfølgelig Gud og Satan. Gud mobber Satan hele tiden for hans mislykkede forsøk på å friste menneskene. Og så er det den übergudefølgeren og übersatanisten som går i tottene på hverandre. Übergudefølgeren følger selvfølgelig guds ord, men ting som gudeavbildninger må han ha og aldri slutter han å prøve å konvertere satanisten, som egentlig bare vil være i fred og hylle Satan, som er hans store forbilde. Du har også engleparet som er så snille og søte at de er kvalmende irriterende. Og til slutt har du katten og hunden som utfyller hverandre på verdens mest søte måte.

Sinfest oppdateres gjerne daglig og inneholder en liten latterkule for hver dag. Lengre historier er det få av, men hele serien har en slags rød tråd igjennom seg, men basisen i humoren har en status quo hele tiden. Om man slutter å lese serien to-tre måneder så har det ikke skjedd noe oppsiktsvekkende. Men dette er ikke noe negativt. Serien har funnet sitt senter og Ishida klarer alltid å finne en vri på alle sine vitser som gjør serien verdt å lese.

Enkelt og greit er Sinfest, ja, enkel og grei. Det er ingen tunge politiske budskap i tegningene, heller er det ikke mye som skal til for å like humoren til Ishida. Du forelsker deg fort i den lekne tegnestilen og glemmer ikke personene fort.

Lenker
Sinfest

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La det være sagt først som sist: Jeg liker electronica. Med det mener jeg at jeg primært liker trance, house, club, ambient og vocal. Genreer som tribal, rave, hardtrance, psy og dance kan også appellere. Men i bunn og grunn kommer det ann på sangen i seg selv, ikke hvilken genre den tilhører.

Rock og mer instrumental musikk har sine mange nydelige sidesprang. Men disse vil jeg gå nærmere innpå når jeg vurderer noe fra den sjangeren.

Fordelen og ulempen med trance er at den kan være veldig enkel. Som regel finnes det 10 ulike versjoner av en sang når den kommer ut. Og enda flere blir det om den blir en hit. Ulempen er at du fort blir lei sangen fordi den blir så grenseløst utnyttet. Den kan miste sin særegenhet. Men har du en veldig bra trancesang så har du plutselig en helt ny dimensjon. Det er her jeg føler fordelen med trance liker, for hva du syns er best er veldig subjektivt. Man kan fri til et langt større publikum med flere versjoner av en sang, og alle kan finne sin versjon av sangen som de liker best.

Et eksempel på dette er Orkidea med sangen Beautiful. En ganske ny sang med en enkel melodi. Om det blir en hit gjenstår å se (jeg husker My my my brukte noen år før den ble stor her i Norge), men jeg ser potensialet i sangen. Det mest sjarmerende med sangen er lydklippet som er satt inn. Den spilles bare en gang på noen av sangene, men den setter melodien på sin perfekte plass. Er jeg i rette humøret er det som å oppnå en ekstase av glede gjennom å høre på denne sangen.

Beautiful kommer i følgende versjoner på albumet

• Alt+F4 Radio Edit
• Alt+F4 Remix
• Original Radio Edit
• Original Mix
• Sundawners Tribal Remix
• DJ Tab Remix
• Faraway Project Remix
• Alt+F4 Instrumental
• Syna Remix
• Ambient Remix

Har du sansen for melodiøs, tidløs trance så er dette albumet noe du burde vurdere å kjøpe.

Sential (musikknettside som presenterer albumet)
Club Unity (info om artist)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange har nok hatt gleden av å lese verk som Garth Ennis og Steve Dillon har skapt gjennom årene. Da tenker jeg mest på Preacher (selvfølgelig), men også titler som Hellblazer og The Punisher. Alle er kategorisert som voksne tegnserier, så ikke noe for sarte sinn her altså.

Serien tar for seg presten Jesse Custer, hans kjæreste Tullip og irske venn Cassidy. I seriens start er Jesse prest i en liten by hvis befolkning han kommer skeivt ut med etter en fyllekule på den lokale puben. Med det i ryggen skal han likevel forkynne Guds budskap til samme befolkning, som ikke blir karakterisert som spesielt opplyste. Men hva skjer når en prest begynner å tvile på Guds ord? Og hva skjer om vi krydrer dette med en overnaturlig evne han får som gjør at han kan beordre hvem som helst til å gjøre hva som helst?

Og her har vi vel basisen for historien. En søndag mens Jesse har gudstjeneste kommer en gudommelig skikkelse inn og går inn i kroppen hans, med den følge av at hele kirka sprenger og hele byen blir regelrett lagt i grus. Jesse er den eneste overlevende, og da han oppdager sin oppgave begynner hans oppgave å ta form: Å sette Gud til rett for alt faenskapet han har latt skje på jorden.

Preacher er en ren underholdningsserie. Ennis bygger opp historien briljant ved å la Jesse tilfeldigvis møte sin eks Tullip som tilfeldigvis rett før snappet opp med seg Cassidy. Jesse og Cassidy blir raskt bestevenner, noe som skaper masse forviklinger etterhvert som Cassidys hemmeligheter utfolder seg. Man kan trygt si at fyren har en del på sinnet sitt. Det kan man vel trygt si om Ennis og. Hvordan han klarer å dikte opp karakteristika som Arseface og The Saint of Killers er utenfor min forståelse. Mannen må være gal! Men så utrolig bra underholdning som det blir. Den ene sykere enn den andre.

Noe jeg alltid har respektert i historiefortellingens kunst er hvordan man klarer å begrunne valg ut fra bakgrunner som folk har. Historien til våre tre hovedpersoner kommer fram i flashbacks og egne sidehistorier i løpet av serien, men jeg ble veldig imponert da jeg så at flere av seriens bipersoner hadde fått et eget album med sine historier. At Ennis har mestret kunsten i å fortelle store historier ved hjelp av noen korte kommentarer er også meget imponerende, og kommer til sin rett i mange situasjoner.

Dillon er en mester i sitt yrke. Jeg har lest mange tegneserier som gjør det stort i sin historie, men som feiler stort i sin visuelle presentasjon. Og vice versa. I Preacher har Dillon klart å skape en stemning i sine tegninger som yter rettferdighet for historien som legges fram. Mange av rutene kunne vært stand-alone og imponert skiten ut av deg. Det er med andre ord utrykksfulle og til tider sterke tegninger som venter deg.

Jeg vil ikke fortelle noe mer om Preachers historie enn det jeg allerede har gjort. Er du interessert i en beretning som vil overraske deg gang på gang og få til å skakkle, samtidig som du gnisser tenner i gru så er Preacher et must.

Lenker videre
Preacher’s Divinity (fan side)
Amazon.com
Outland (Outlands nettsider)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fortsetter mine innlegg her på VG Blogg med en filmomtale. Første filmen som jeg vil ta for meg er The Constant Gardener, en ny film som tar utgangspunkt i det britiske diplomatlivet, og som har Afrika i fokus.

Filmen varer drøyt 2 timer og gir oss så utrolig, utrolig mye. Filmens to hovedpersoner Ralph Fiennes (kjent fra Red Dragon og The Avengers) og Rachel Weisz (Constantine, The Mummy) leverer to helt briljante prestasjoner. Forholdet som du får innblikk i fra vugge til grav er full av glød og glede, men også tragedie og sorg. Ralph Fiennes gjør en eksepsjonell bra jobb og viser at han mestrer et bredt spekter av følelser.

Og landskapene! Det er sjeldent jeg lar meg imponere av landskaper i filmer. De fleste blir for åpenbare. Se på disse vakre landskapene, oi, så underholdende. Men The Constant Gardener er mektig i sin presentasjon av Afrika. Jeg har aldri vært i Afrika selv, så jeg vet ikke om filmen er kontinentet rettferdig, men jeg liker å tro det. De visuelle delene av filmen er iallefall så bra at de i seg selv gjør filmen verdt å se.

Det politiske temaet som filmen omhandler er også meget interessant. Den viser hvordan mennesker i ytterste nød og elendighet kan bli utnyttet på det mest kyniske av mennesker som bare bryr seg om penger og makt. Joda, dette er ikke noe nytt tema akkurat, men filmen opplyser dette på en særdeles velfortalt og naturlig måte. Kan gå litt surr i hoppene fram og tilbake i tid, men dette igjen gir oss en innsikt i Ralph Fiennes rollepersons mentalitet.

Igjen skal jeg si at jeg har liten innsikt i forholdet Afrika-Europa. Dette gjør at jeg er veldig lite kritisk til budskapet filmen formidler. Men uansett hvor lite jeg vet om Afrika, så skjønner jeg at det er mye faenskap der nede. The Constant Gardener gir oss et innblikk i denne faenskapet og gir oss kanskje en liten forståelse av hvorfor det er slik. Men det er ikke dermed sagt at det blir lagt opp til at vi skal akseptere det. Det kan bli spennende å se om filmen vil ha noen effekt utover det at den er veldig underholdende.

Liker du lange filmer med dype karakterbeskrivelser og brutale historier som ikke blir for vulgære, men derimot oppholder en stil og sjarm som bare britisk kultur kan bære (og bryte ned), så er dette en film for deg.

Lenker videre
theconstantgardener.com (offisiell nettside)
imdb.com

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Begynner bloggen min her på VGs domener med en vurdering av tv-serien Nip/Tuck, nærmere bestemt sesong 3. Må innrømme jeg aldri har sett sesong 1 og 2, noe som jo ødelegger grunnlaget for å begynne på tredje sesong, men tanken var å få sett serien etter talløse kommentarer med skryt fra en av mine romkamerater.

Serien tar plass i Sør-Florida og omhandler legesenteret McNamara-Troy og de to legene som driver det. Man skjønner av innledningen til episode 1 i sesongen at mye har allerede skjedd, og det er tydelig hva seriens ingredienser er: tilsynelatende perfekte mennesker som skaper og er blandet inn i intriger uten ende. Sex er selvfølgelig også en stor del av serien. Hver episode inneholder gjerne minst to-tre sexscener. Og oppi alt det her har du en serie-nestenmorder som skjærer opp folk. Ikke at det gjør serien banal og simpel.

Det er her jeg syns Nip/Tuck klarer noe helt utrolig. Greit de spiller mye på seksualiteten, men det er en såpass naturlig del av historien som serien leverer at det ikke hever noen øyenbryn. Serien er brutal og nøler ikke med å vise blod og utildekte organer. I ett tilfelle ser du til og med et ufødt, forsteinet barn inne i en pasient som bare skal fjerne litt unødvendig fett.

Joda, mange av tilfellene er så sinnsyke at du må bare spørre: er det virkelig mulig? Første episode i sesongen virkelig beviser dette, uten at jeg skal gå mer inn på det. I tillegg må man spørre seg hvordan manusforfatterne klarer å vikle inn rollepersonene inn i så mye intriger som det gjøres. Men det er en del av gamet i serien, og det gjør at vi bare elsker det mer og mer.

Jeg ser på meg selv som relativt erfaren i tv-titting. Jeg har sett mange tv-serier, og joda, har forhastet meg i utsagn i hva jeg syns om seriene. Men etter å ha sett hele sesong 3 av Nip/Tuck kan jeg ikke si meg annet enn mektig imponert. Ser du etter sexy, brutal og intrigefylt serie som leverer til tider uventede og geniale twists, er Nip/Tuck noe for deg.

Warner Bros (offisiell nettside)
TV.com

Tips oss hvis dette innlegget er upassende